Lær deg å kjenne
Altså, ungdomstiden er en vanskelig tid. Du går over til en ny fase i livet, hvor du også merker hvordan voksenlivet er. Jeg begynte som sagt å jobbe på Mc'Donalds for drøye 4 uker tilbake, og man kjenner presset ganske fort. Men det å lære seg å bruke sine egne penger, når du selv har jobbet for dem, så bruker man pengene mer med omhu, og tenker økonomisk. Jeg må selv etter første lønning betale telefonregningen selv, reisekort, og andre utgifter. Men dette er noe jeg egentlig tar positivt, iogmed at jeg lærer meg til at alt man tjener kan ikke bare fly ut av lomma til ingenting.
Ikke bare jobb og økonomi man kommer over, men også vennskap og kjærlighet. Jeg har vært så uheldig med vennskap de siste årene, og nå sitter jeg igjen med få ''venner'' jeg føler jeg kan snakke med om alt. Prøver jeg å stole på noen, så ender det med et helvete med noen andre. Så nå i ettertid har jeg valgt å bare la være å snakke ut med noen av de som påstår de er vennene mine. For å si det sånn, om de er vennene mine/dine/hvem som helst sine, så vil de alltid være der for deg, og gir ikke slipp på deg ut av ingenting. Men uheldigvis har mange av mine såkalte ''gode venner'' gjort dette, driti totalt i meg med engang jeg gjør en feil. Alle gjør feil, det er slik man lærer.
Men jeg er så heldig å ha en utrolig mamma og pappa som alltid støtter meg, og hjelper meg. Min kjære mamma kan jeg faktisk stå fram og si '' Mamma, er en god venn'', for hun er der uansett hva det er. Og familie er noe man alltid bør ta vare på, vise respekt, og være en tillitsfull person til. Jeg har lært dette iløpet av de siste måndtene, og årene som har gått, og har virkelig sett hvem jeg virkelig trenger i livet mitt. Ikke folk som prøver å ødelegge meg, som bare vil at alt morro skal skje. Men en som alltid er der.
Ikke bare familien, men jeg har en vidunderlig kjæreste som jeg virkelig kan støtte meg på, som ikke vender meg en kald skulder fordi jeg har en dårlig dag, eller fordi han ikke vil være der for meg. Men han er der virkelig, om det er mitt på natten, eller halv 7 en lørdagsmorgen, så er han der. For å si det slik, jeg kan ikke kalle dette et tenåringsforhold. Vi tenker begge på framtid, økonomi, helse, jeg vil kalle han den rette for meg. Og jeg er så heldig at han bare er min. Vi er to helt forskjellige personer, han er smart(høy iq) mens jeg er dum som et brød, han liker baggy klær, mens jeg kjører en mer rocka stil. Det er to helt forskjellige individer. Men fortsatt, så elsker vi hverandre. Etter alt det gode og vonde vi har vært igjennom ( og det er ikke lite ) så er jeg iallfall fortsatt nyforelsket, og fortsatt betatt.



















